...and in the end that's all we got.

Ja, jeg føler meg litt rar noen ganger der jeg småløper til neste stopp på timeplanen med verdens tyngste sekk, en magerost - tube i kåpelomma, mens jeg ringer til en eller annen på et eller annet kontor. På biblioteket begynner de bare å le når jeg kommer - Det er noen som er ivrigere enn andre! - Ja, det er vel det...svarer jeg og spør om ikke hun gidder å finne fram noen fler bøker. Istad sovnet jeg på biblioteket, kanskje ikke så rart når man lå oppe altfor lenge, grublet og kikket i notatbøker. Og når en bekjent da sier at jeg bare har et halvt år igjen på skolen sier jeg bare ja. Det blir deilig, sier jeg og trasker videre med coffeelove i handa. Som jeg forresten har omdøpt kaffekoppene til. Og dessuten minner meg om den halvkiloen med sjoko-vanilje presskannekaffien jeg kjøpte idag. Men det var noen som fortalte meg i dag at det jeg driver med ikke er umulig og ved reisens slutt synes alt så mye mindre komplisert. Sånt er fint. Og selvom det er et stort sprang, noen raske steg og et kort hopp ditt så kommer jeg frem. En gang.