Å reise vil si å nå et mål. Å vandre vil si å være underveis.

Det er forsvinnende fort man tilegner seg små vaner. På en kort liten uke omstiller kroppen seg. Dagene glir i hverandre i en jevn dur av store måltider, påfølgende store oppvasker, barbeint i tøfler, hyttehår, utevarme kinn, peiskos og kunnskapsspill. Helligdager hvor vekkerklokka opphører, ferietiden inntrer og murmeldyret nyter. Disse dagene vi kaller påske har vært fylt til randen av søvn, god mat, kos og noen titalls mil. Det var godt med en timeout. Godt å bestige topper, legge mil på mil bak seg og sitte i sol, sludd, hagl, tåke, snø og drikke kakao på sitteunderlag. Vandre . Det er godt å gjøre enkle ting man kan, enkle ting man kjenner på kroppen. Det blir rart å ikke skulle ta på seg superundertøyet imorgen, rart å skulle la skiskoa ligge på hylla og ikke skulle pakke termos og smøre niste.

Og mest av alt blir det forsvinnende fjernt å ikke skulle krype inntil kvikklunsjmagikeren i kveld.