Hvorfor grue seg før avreise? Hvorfor grue seg dagen før hjemreise? Hvorfor reise både hit og dit når det du leter etter verken er her eller der? Hva leter du etter, forresten? Leter du i det hele tatt? Hva skriver du, forresten? Hvem er det som på død og liv skal møte deg? Finne deg? Elske deg? Hvor drar du? Hvor var du? Hvor er du?
Jeg skriver ikke for å redde verden, like lite som verden vil at jeg skal skrive om å redde den. Jeg skriver mest av alt for å holde på. Fordi mens jeg holder på er alt sammen nærmere. Er alt sammen litt nærmere. Jenta som ikke er her lenger, er her liksom. Og verden som voldtas og blør og bombes og dør, er her. Og her blør den ikke. Her dør den ikke. Her sitter den bare i en blå sofa og tenker på alt og ingenting.
Det er nesten smertelig banalt, men sånn er det.
Jeg vil ikke at noe skal ta slutt.
Jeg får, tro det eller ei, et nesten like stort kick av kvantitet som kvalitet. Jeg vil ikke ha en perfekt dag, jeg vil ha et langt, rotete (men ikke rotete) liv. Selv om jeg, så klart, vil ha en perfekt dag også. Jeg skulle gjerne ha ringt jenta mi (som ikke er-) og sagt møt meg på Coney Island! og så møtt henne der, og hatt det like bra sammen som de har det i sangen, i all evighet.
Men sånn er det ikke.
Og sånn blir det ikke.
Tror jeg.
Verden er uansett full av skrutrekkere og skolisser, revolvere og avsagde hagler, stjålne biler og finlandshetter, grenser og grenseoverganger, voldtektsforbrytere og krigsspekulanter, svart og hvit, øst og vest, penger og politikk, terrorister og statsterrorister.
Du trenger ikke å dra noen sted for å skjønne det.
Nils Øivind Haagensen - Møt meg, møt meg, møt meg.
Han fikk sakt det!
SvarSlett