en bit av et lite stykke redsel

Jeg føler meg ikke så veldig spennende som har brukt mine friår på utdannelse. Jeg blir litt redd for å ha gått glipp av noe. Mistet muligheten til å gjøre noe som kunne ha vært med meg for livet.

Det er ingen garantier for hva noe vil gi deg av opplevelser, inntrykk, medfart eller oppdrift.

Og det føres ingen regnskap over om man har gått i pluss eller minus ved å velge det ene eller det andre.

Jeg vet ikke om jeg ville vært foruten hverdagen.

Jeg vet ikke om jeg ville vært foruten å være mennesket til Abaz.
Foruten mandagene og ukeshandlingene med frisk pust og pågangsmot.

Foruten glede-seg-heten til helgene, til en helt enkel vinterferie på en ganske så enkel hytte, til planleggingen av utflukter og treningsturer.

Foruten de nære hverdagsrelasjonene til menneskene rundt meg.

Jeg tror ikke jeg kunne vært foruten og jeg tror ikke jeg hadde vært noe lykkeligere av å reise verden rundt foruten. Jeg tror ikke det er meg. Selvom det virker spennende, givende og vekker oppdagelsesinstinktet. Selvfølgelig kunne man valgt annerledes og selvfølgelig kunne man vært et annet sted og kanskje opplevd mer. Men jeg velger å tro at alle valgene en tar fører til dit en er i dag og dit man skal videre. Og viktigst av alt er det å være ærlig med seg selv og hjertepunktene som gjør at en har det greit. Kanskje er ikke jorda-rundt-turen noe for alle. Kanskje finner noen mer glede i enkelturene. Og kanskje er den personen meg. Og kanskje ikke. Men det er uansett ikke for sent å finne ut av hvem av dem jeg vil være. Kanskje må en bare finne seg selv på veien.