Det finns en fara i att aldrig hitta vägen och det finns nått vackert att vandra den ändå

Tilfeldigheter. Det er rart å tenke på hvordan andre mennesker har en innvirkning på hvem du er, blir og har vært. Rart å tenke på hvordan ulike mennesker kommer inn i livet ditt, mens andre forsvinner ut. Mange ganger har jeg lurt på om det er så mye som egentlig kan kalles tilfeldigheter. For alle menneskene, opplevelsene, reisene virker som meget passende brikker i puslespillet mitt. Det er ikke alle brikkene som virker like passende med det første, men over tid synes de å finne sin plass i bildet de også. Og hva kan egentlig være tilfeldig med det?

Et sitat jeg synes er veldig fint er: Når en dør lukkes åpnes to nye. For tiden tenker jeg mye på det. Jeg føler ofte at det er akkurat sånn det er. Og jeg føler meg heldig som har åpnet alle disse gylne dørene, møtt alle disse flotte menneskene og får lov til å være en del av deres liv. Alle opplevelsene, stedene jeg har sett, veiene jeg har løpt alt som på godt og vondt som har gjort meg til den jeg er. Det er igrunn ganske fint hvordan alt har blitt som det har blitt.

I dag har jeg en god ro inni meg. En sånn ro man har når man føler at man har gjort sitt beste, når man føler at man blir sett og tatt vare på. Rett og slett at man har gjennomskuet virkeligheten og innfunnet seg med dens spilleregler. Og egentlig synes de er helt fear.